Jeg er publisert

 

Tusen takk til alle mine trofaste lesere!

Jeg ble i forrige uke publisert av www.mentalhelse.no, noe jeg er veldig glad for. De jobber med så mye bra og er en organisasjon jeg håper mange ønsker å støtte. De jobber hardt med økt åpenhet, bedre forebygging og behandling av psykiske helseproblemer.

 

Gå gjerne inn på www.mentalhelse.no og gi din støtte til en helt enestående god sak!

Ingen veiviser

 

Jeg skulle ønske noen viste meg vegen inn i livet. Hva, hvor og hvorfor. Hvilken valg og hvilken konsekvenser verden ville by på. Da ville kanskje forutsetningen for drømmene mine vært større.

 

Oppfølging av barn gir det mest grunnleggende i et menneskets liv. Det sies at barns første syv leveår er de mest grunnleggende for å danne verdier, selvfølelse og selvtillit. Det er dessverre slik at mange barn blir “forstyrret” i denne prosessen i livet og danner tramuatiske bilder av sin oppvekst. Jeg er en av de. Det er ikke alltid like enkelt å vite og forstå at det er realiteten av hva som engang var, men her er jeg, Jeg har mestret så mangt og kommet meg lengre en hva jeg trodde var forutsetningen for livet mitt. Vi mennesker er forskjellige og takler situasjoner på hver vår måte. Det er hva som gjør oss så unike. Det er ikke slik at alt er ment for alle, men vi kan komme til et punkt i livet hvor vi velger selv. I dag ser jeg ofte mennsker med så store forventinger til seg selv og andre at de burde forvente skuffelser. Det er ikke slik at alle har samme forutsetning for livet, men det er greit. Vi burde synes det er greit.

 

Vi mennesker dømmer andre mennesker, gjerne før vi kjenner vedkommende. Det er en naturlig funksjon og en ting vi må godta, men burde vi?  Jeg personlig mener vi ikke skulle bedømme menneskene rundt oss. Vi er alle mennesker. Uansett handling, har dette menneske stått ovenfor noe i livet likedan som du har hatt dine utfordringer. Jeg sliter veldig med å dømme mennesker rundt meg, for hva vet jeg. Jeg vet ikke hva som har fremmet verken handling og livssituasjonen til dette mennesket, og ikke er jeg perfekt selv.

 

Det er slik at når voksne mennesker velger å sette barn til verden, har de tatt på seg livtes største oppgave. Du skal føre et nytt menneske inn i livet, vise veien og stå ved dems side. Barn og ungdom skal feile og oppleve sine egne erfaringer, for å kunne danne sine egne meninger og forventinger. Det er allikevel en enormt viktig oppgave som voksne å stå ved dems side og vise at ” her er jeg”. Vi skal gi råd, trøste, forklare og fortelle.

 

Det er ikke alle barn som har denne rollemodellen i livet sitt, og dermed har vi ikke samme forutsetning i livet. Det er mange som ikke klarer å danne seg et godt voksent liv etter en traumtisk oppvekst, men de burde få føle seg like mye verdt. Alle har drømmer og drømmer er til å nås. I dag viser vi frem i media hvor fantastiske støttespillere vi er for hverandre i samfunnet, men bak skjermene er jeg mer usikker. Samfunnet har muligens utviklet seg bra på noen plan, men desidert verre på andre. Det sies at vi ikke kan få i pose og sekk, noe som viser seg å være livets realitet. Det er ikke lett å være ung i dag og for alt jeg vet, var det ikke lett for 20 år tilbake i tid heller.

Jeg lurer på hvor det går galt. Barn med mindre forutsetninger, barn som kanskje allerede har det vanskelig fra før, opplever ofte mobbing i skolen og i verstefall barnehage. Det har blitt snakket mye om i media, at det har blitt mindre og mindre av tilfellene. Har det egentlig det? vi er kanskje flinkere til å snakke med barna våre om dette evne, men har det blitt lettere å skjule disse handlingene?

Mobbing kan føre til store problemer. Så store at vedkommende ikke kommer frem til målet sitt, ønsket og drømmen sin. Barnet mister troen, selvtilliten og selvfølelsen. I det tilfelle har forutsetningen svekket. Jeg har nevnt det tidligere, hvor viktig det er å ta barns konflikter og situasjoner som oppleves som vanskelige på alvor. Selv om vi voksne anser mange av barns tanker, følelser og handlinger som små og lite betydlige, så kan de har mye større betydning en hva vi har rett til å anse. De skal høres, de skal oppleves som viktige. De har ikke opplevd konflikter og vanskelige situasjoner som voksne, som vi antageligvis anser som mye større. Det er dermed viktig at vi møter barna med forståelse, ønske om å hjelpe og vise at vi tar de på alvor slik at de blir rustet som voksne.

 

La oss legge bedømmingen til side og se mennesket. Hva vet vi?

 

skjult vennskap

– Stine du kan ikke leke med “lise” lengre.

– Hvorfor det? vi er jo venner.

– Mammaen hennes vil ikke du skal leke med henne lengre.

 

Jeg som mor selv oppfordrer mitt barn til å leke med alle, ikke holde noen utenfor. Det å bli avvist som barn i lek er til dels vanlig i et barns hverdag. Ofte har barn forskjellig interesse for leken og det kan fort oppstå konflikter. Da skal vi som stødige voksne hjelpe til å løse den eventuelle konflikten, ikke lage den?

Barn er forskjellige og de finner ofte sine nære venner på samme måte som vi voksne finner våre nære venner. Forskjellen er vel det at barn har en større tolleranse, imøtekommenhet til lek og oppdage nye venner. De har ikke samme fordommer som vi i realiteten har lagt for grunne hos oss selv. Jeg vil oppfordre mitt barn til å være imøtekommende med alle på lik linje, og iallfall ikke holde et annet barn utenfor leken. Jeg vet at dette ikke er noe jeg til en hver tid kan styre og man kan kanskje ikke tvinge barn til å leke sammen, men oppfordre.

 

                                                                        

 

Det at jeg som barn opplevde at en annen forelder nektet sitt barn å leke med meg, sitter i meg den dag i dag. Det er noe jeg har tenkt mye på både som barn og i voksen alder. Vi var jo tross alt venner, vi likte å leke sammen. Vi lekte med dukker og delte samme interesse for leken. Hva var grunnen til denne bestemmelsen fra et voksent menneske?

Etter hva jeg har forstått handlet det rett og slett om hvilken foreldre hun selv likte og ikke. Hun bestemte hvilket barn hennes barn skulle få leke med ut i fra hvem som var mor og far til barnet. Jeg får lyst til å skrive en ekstrem personlig mening rundt nettopp dette, hva faen for en egoist du som mor måtte være?

Når du er et voksent menneske som har satt barn til verden, skal du støtte og hjelpe barnet i samspill med andre barn. Ditt barn lærer det grunnlegende fra DEG, de lærer å danne relasjoner fra deg, hvordan de skal imøtekomme andre barn og voksne. Du er den som skal vise vegen, og gi tryggheten. I en situasjon som dette følte jeg meg mindre verdt en din datter. Jeg som allerede ikke hadde mange venner på skolen, skulle få mindre.

Det endte vel og merke med at vi etterhvert fortsette å være venner på skolen, og delte oss på vegen hjem fra skolen slik at moren ikke skulle se vi var sammen. Er det riktig?

 

                                                                               

 

Lære barn å måtte skjule vennskap?

 

Jeg har brukt mye tid på å analysere denne hendelsen. Jeg har snakket mye om denne hendelsen. Jeg har gnidd meg i hode for å finne et svar for å forsvare denne handlingen fra et voksent menneske, men fra min side finnes det ingenting å forsvare. Jeg vil påstå at dette var en stor tabbe fra et voksent menneske. Jeg som mor selv har vært redd, redd for at mitt barn skulle måtte få oppleve noe av det samme. Oppleve å føle seg så mindreverdig en sine venner, oppleve utrygghet fra andre voksne mennesker. Jeg er redd. Jeg vet jeg selv ikke er det voksne menneske og jeg kan selv danne mitt barn med et bedre grunnlag av behandling av andre mennesker en som så.

Jeg oppfordere deg som et voksent menneske, ikke ta barns trygghet. Gi barn trygghet.

 

 

 

Frykten

Ferdig skrevet bekymringsmeldinger som kun mangler underskrift fra rektor. Utskrevne skoledagbøker med med bekymrende tekst skrevet av lærere. Lærere tar ansvar ved å ta meg med hjem. Lærere som ikke ser, men hysjer ned og holder godt på sin belagte taushet. Lærere som vet hva som foregår, både på hjemmebane og bortbane. Lærere som er venner med foreldre, foreldrene til mobberene.

 

                                                                          

Nå skal jeg møte frykten. Kanskje ikke slik du forventer en frykt skal være. Jeg tok med min familie på skogstur hvor jeg pleide å være på tur med skolen. Jeg viste frem skolen hvor jeg gikk meg redsel og frykt for å gå på igjennom mange år. Jeg møtte frykten. Nå var jeg klar. Jeg tenkte mange tanker når vi stanset bilen, jeg kikket bort på klasserommene, på de som var mine hovedklasserom igjennom årene ved skolen. Jeg kikket bort på huskene hvor jeg husket, og ikke minst akebakken hvor jeg ikke turte å ake. Jeg mins den som mye lengre en den føltes i dag. Det dukket opp minne på minne, ikke bare dårlige. Jeg mins også noen gode dager hvor jeg følte mindre redsel.

På skogsturen fulgte jeg samme retning som vi pleide når vi skulle på skoletur, retningssansen var på plass. Jeg følte av en eller annen grunn noe ekkelt i magen, men samtidig noe godt. Jeg opplevde jo denne turen som noe godt. Jeg gikk denne turen med min samboer, mitt barn, min bror og min fars hund. Det var latter, det var gode ord, barna plukket opp pinner og hunden dro i båndet om raskere gå-gange. Jeg fikk frisk luft i nesa, samtidig som jeg tenkte på alt og ingenting hele vegen. Jeg tenkte tilbake på hvem lærerene var, hvem elevene var og hva vi holdt på med på skogsturene. Til og med å se igjen bommen på skogsturen satte i gang tankeprossesen, den bommen vi pleide å tulle litt med på turen. Lukke opp og igjen, se i bompenge- kassa.

Jeg vet at jeg aldri vil få alle svar jeg ønsker, og jeg vet at alt er en prosses for meg selv. Jeg vet at denne skogsturen hjalp meg. Jeg turte å dra tilbake og føle. Jeg turte å føle på noe jeg kanskje kan snakke om, men som jeg aldri hadde turt å stå å føle på i der det faktisk pågikk.

Det at jeg føler en del på hvorfor og hva, er helt naturlig. Jeg vet at samfunnet på denne plassen er lite, og de fleste kjenner de fleste. Jeg vet praten gikk på bygda, og jeg vet du visste. Jeg vet også at det ikke alltid er lett å bry seg med andre, men bare å bry om. For når alt kommer til alt så er vi laget for vår egen del. Vi passer oss selv, og vi har ikke noe med andres problemer å gjøre. Det er bare slik at man kan utgjøre en stor forskjell i andres liv ved å bry seg med og ikke bare om.

Jeg er glad jeg turte å møte denne frykten. Det å åpne seg for hva som har hvert en del av meg som nå er forbi. Jeg er glad jeg delte dette med noen av mine viktigste mennesker i mitt liv og gjorde dette til noe godt.

Jeg vil ikke si du skal tørre å møte frykten, det er ikke alltid like nødvendig. Jeg vil heller si, det kan hjelpe deg på vegen videre til noe bedre. Det er det du som vet og du skal være klar !

Vil du bli min venn?

– Vil du leke med meg?

– Ja, men vent til de andre ikke ser oss.

– Okei.

 

Det var ofte noe jeg ble møtt med i min skolehverdag. Ikke av alle, men av noen. Jeg følte ofte jeg ikke passet inn hos noen av barna i min næromkrets og jeg likte best å leke alene på fritiden. Jeg hadde en veldig god venn på skolen, som jeg satte veldig stor pris på og som jeg tenker tilbake på som en redning for min skolehverdag.

Det er dessverre slik at på barneskolen så føles de som går i klassene over som veldig mye eldre en hva vi var. Jeg ble mest plaget av de to klassene over oss, og ofte hadde vi felles timer da vi var få barn på skolen.

 

                                                             

 

Jeg fikk min første såkalte kjæreste, som var flau av å være min kjæreste. Han var antagelig like redd for å bli mobbet han og, hvis han ble sett med meg. Husker særlig en hendelse hvor vi var ute i skolegården sammen, vi husket og hadde det gøy sammen som barn skal. Idet han merket at de andre barna stod i vinduet og fulgte med, ba han meg gå unna. Jeg tenkte på han, og gikk unna slik at han ikke skulle bli plaget for dette på et senere tidspunkt.

I de fleste friminuttene prøvde jeg å gjemme meg på toalettene slik at jeg skulle slippe å bli plaget og delta i felles aktiviteter. Jeg ble med tiden reddere for å delta og “vise” meg foran de andre barna da de ofte var verst når de kunne henge meg ut blant flest mulige.

Barn er slemme mot hverandre når de først ønsker å være det. Vi voksne bagatelliserer ofte barns uoverstemmelser. Det er noe vi skal være svært forsiktige med. Jeg har lest en del om barns utvikling og vi har en del faser i løpet av våre første leveår og da særlig barneskole år. Vi skal danne selvbilde og hvordan vi ser på andre medmennesker. Det å ha et godt selvbilde bygger videre på en god selvtillit.Du vil ha større forutsetning til å tørre, mestre og prøve med et godt selvbilde. Når et barn kommer til deg, forventer de trygghet. Jeg har selv blitt preget av å bli avvist og hysjet ned. Jeg følte jeg ble sett på som slitsom. Jeg følte noen av oss var viktigere en andre. Vi var ei lita bygd, de fleste kjente hverandre, foreldre og lærere var venner. Vi var innflyttere.

Det å bli mobbet satte en brems på læringen. Jeg hadde ingen tro på meg selv. Følte ingen andre hadde tro på meg. Jeg visste jeg ble vanskeligere å lære, men var det min feil eller din feil? Jeg opplevde å bli tatt hardt i armen av en av lærerne som var oppgitt over at jeg ikke forstod hva som stod i boka. Jeg ble utrygg. Jeg klarte ikke.

Jeg skal innrømme noe jeg ikke er særlig stolt av, men dette ble min måte å  markere meg på. Når mobberne gikk ut av skolen, var jeg størst og klassen virket ikke like redde for å være min venn. Jeg følte en ro på skolen, men hadde ingen interesse av å lære. Jeg følte en interesse av å finne et offer selv. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for nettopp dette, men glad det tok en brå slutt. Jeg er glad en av lærerne hørte meg. Jeg var ufin mot en jente som begynte i 1.klasse, kanskje en jente som kunne minne om meg selv. Dette ble ikke en varig situasjon da jeg ble tatt hardt for dette  og ordene jeg fikk var “dette burde DU vite alt om”. Dermed var dette over og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg valgte en annen ungdomsskole en de andre jeg gikk på skolen med, og for meg var dette et av mine bedre valg. Jeg fikk min vennegjeng, som jeg trivdes godt med. Jeg hadde endelig en vennekrets hvor jeg ble godtatt for den jeg var og de ble en del av mine byggesteiner videre i livet.

Det skal sies at jeg har tilfeldigvis møtt på noen av av “mobberne” i mine senere år. De har møtt meg med både klemmer og unnskyldninger. Det synes jeg er voksent og bekreftende gjort. De har bevist for meg at de er klar over hvor omfattende og pågående dette var. Det i seg selv har gjort meg godt.

Et viktig budskap fra min side til deg som voksen/ lærer:

Hør barnet, ta “bagatellen” alvorlig og vær veiledende for barn i rett retning.

DU kan gjøre en forskjell, en forskjell i hverdagen, læring og videre utvikling!

Jeg eier min historie

– Bank bank

– Hvem der?

– Din postdramatiskestress- fiende.

– Deg igjen? Du får IKKE komme inn i dag.

Jeg våkner og det oppstår ofte i min hverdag til alle døgnetstider, at noe banker på min indre dør. Det hender jeg ikke åpner døren, men ofte har jeg ikke noe valg. Jeg lever alltid i noen få troer i livet, en av de er ” stå i det” den andre er ” 10% er hvordan du har det, og 90% er hvordan du tar det”. Det har hjulpet meg i hverdagen, hjulpet meg til å eie min egen historie.

Jeg har levd under omsorgssvikt som barn, hvor jeg ble påført traumer som har formet meg som person på godt og vondt. I mange tilfeller får jeg ofte råd som lyder ” ta det med deg som en erfaring “. Det er vel og merke en svært positiv holdning til hva man har opplevd og stått i som har skapt mye uro, men. Det er et men. Det å skulle ta med seg dette som en erfaring krever mye, det sliter og det river. Når andre møter meg med dette, føler jeg ofte de ikke vet hva de skal si, noe jeg godt kan forstå. Det er ikke lett å skulle sette seg i andres situasjon, verken om man har opplevd lignende eller ei. Vi mennesker er forskjellige, enda så dømmer vi og snakker vi som en vilden sky om alt og alle. Det er et faktum og jeg dømmer ikke det, det er bare sånn vi er. Hvordan vi ser andre mennesker og situasjoner er noe vi danner bildet av i tidlige barneår.

Jeg opplevde rus, alkohol og vold. Jeg opplevde tro om at EN dag dør mamma, veldig snart. I dag, i morgen eller om en stund? De som skulle være omsorgspersoner ble redsler, usikkerhet og arr. Jeg har noen opplevelser og minner som har brent seg fast i meg, som jeg aldri helt vil slippe og som jeg ikke skal slippe. De er der for å minne meg på hvilket menneske jeg skal være, hvilken omsorgsperson JEG skal oppleves som for mitt barn.

I mine tidlige barneår kunne jeg ikke annet en å tro dette var normalt, hva visste jeg. Det vi lever i er det vi blendes av. Jeg kunne ikke vite hva den røyken innholdt, hva glasset innholdt og hvorfor skulle man ikke slå om man var uenige? Barn slår når de er uenige, de viser makt og ønske om å finne sin plass hvor de får bestemme og ha den fineste leken. Jeg var et snilt barn, vold var ikke min måte å løse en konflikt på. Poenget er at barn ofte tyr til denne handlingen frem til de får nok forståelse og forklaring på hvorfor vi ikke skal løse konflikter på denne måten.

Jeg ble eldre og fikk en større forståelse for hva som foregikk rundt meg. Dette var galt. Dette skal man ikke oppleve som barn, sånn har ingen andre i klassen det?

Jeg hadde mye fravær på skolen allerede fra 1.klasse, men om jeg var der turte jeg knapt delta i de forskjellige aktivitetene. Jeg ble mobbet. Jeg var redd både hjemme og bort. Jeg var redd, bortsett fra da jeg omsider kom hjem til pappa annenhver helg. Det var et fristed, et sted hvor jeg følte trygghet. Pappas fang var min trygghet. Jeg sovnet alltid oppå magen til pappa, til jeg var litt for stor, men dette var min havn. Husker mine såre tårer på trammen når pappa leverte meg tilbake på søndag- efta. Det var et rop, rop om hjelp.” La meg bli med hjem der hvor jeg kan være et barn”.

 

                                                               

 

Det sies at barn får en 6 årskrise hvor man skal danne sine verdier, hvordan man ser på seg selv og andre. Jeg ble voksen. Jeg ble mer og mer opptatt av å passe på mamma og lillesøster. Oftest etter endt skoledag ble jeg møtt med stengt dør hjemme, ofte etter en vond dag på skolen med mobberne. Jeg har aldri vært deltagende i gymnastikk på skolen, da de var verst om de kunne rette oppmerksomhet mot meg i aktiviteter. Jeg var jo trossalt dårligst og stygg. Når vi er inne på 6 års krisen, selvfølelsen min ble dannet på hva andre sa til meg. Jeg var stygg. Jeg forble ” stygg ” i hodet mitt. Dette sitter i meg den dag i dag. Jeg ble ikke fulgt opp i forhold til læring, hang dermed etter i det meste. Jeg tror ikke jeg har levert en eneste lekse i mine skoleår. Bortsett fra etter jeg begynte på skolen som voksen. Jeg bodde siden av en av de verste mobberne, men heldigvis bodde det et eldre ektepar over vegen som ofte tok meg inn i varmen når jeg stod ute og ventet på mamma.

Husker sårt noen episoder fra hjemme. Den ene verre en den andre. Jeg skulle bli storesøster for 2. gang, dette ble jeg fortalt om kvelden rett før sengetid. Jeg ble glad, oppspilt og klar for å ta fatt på oppgaven som storesøster for 2. Det ble aldri sånn. Jeg gikk opp i sengen min, la meg glad og lykkelig. Dette skulle gjøre forandringer hos oss. Trodde jeg. Det gikk ikke mange minuttene før jeg hørte bråket i under etasjen. Jeg kunne høre mamma skrike for livet, jeg kunne høre hun ble slått, slengt og kastet. Jeg kunne føle mammas smerte i meg. Jeg kunne se for meg alt, alt jeg ikke burde sett. Jeg lå stille, tårene sprutet, lagde ikke en eneste lyd. Før jeg plutselig skrekk alt jeg kunne, for harde livet. Jeg bare skrekk og skrekk helt til jeg hørte tunge raske steg opp trappa. Døra mi ble slengt opp og der stod han, mannen som formet min barndom. ” Om du vekker lillesøster nå, så får du en omgang du å” Jeg ble stille igjen, stiv som en stokk og tårene rant. Jeg hadde en telefon på nattbordet mitt, jeg kunne ringt. Jeg kunne ringt pappa, men jeg var for redd til å ta i telefonen.

Jeg ble ikke storesøster. Han hadde forslått mamma så hardt at legene ville fjerne barnet i magen.

 

                                                               

 

Det var verken første eller siste gangen med disse episodene. Jeg prøvde å fortelle dette til voksne, men jeg ble møtt med ” Hvorfor løper du ikke over til naboen?”

Da er mitt spørsmål nå i dag, hva faen får deg til å stille et sånt spørsmål til et barn på knappe 8 år? et BARN. Hva får deg til å pålegge et barn dette ansvaret. Jeg følte alltid ansvaret. Jeg klarte sjeldent å redde mamma ut av disse situasjonene som stadig dukket opp.

Jeg ble eldre og vi levde videre i kaoset. Det ble en vanesak. Alle visste hva vi levde under, men ingen gjorde noe. Ingen.

En dag hvor jeg kom hjem etter skolen satt min stefar i stua med bordet oppfylt av drikkevarer ut av en annen verden. Jeg stod helt stille i døråpningen, pustet godt inn og ut, og tok affære. Nå var det NOK. Jeg tok flaske på flaske ut av stua, inn på kjøkkenet. Jeg helte en etter en flaske i vasken. Jeg var ikke redd. Jeg tror ikke jeg sa et ord, viket ikke blikket. Jeg bare helte flaske på flaske, mens en voksen mann stod på knær ved min side og ba om bare “ett glass til”.

Dette hjalp ikke lenge. Det var bare en fantastisk følelse å ha turt, turt å vise at jeg ikke var redd.

Nå spoler vi til året ungdomsskolen står for tur. Jeg skulle begynne på ungdomsskolen og lillesøsteren min på barneskolen. Det var noe vi virkelig gledet oss til begge to. Det ble ikke helt sånn det skulle bli det heller. Det var sommerferie, ferien før en ny og stor epoke i livet skulle begynne. Jeg var med pappa opp til bestemor, vi satt i bilen da pappa mottok en samtale som lyder ” hæ, hva er det du sier ” og pappa legger raskt på røret. Jeg tenkte det han sa før han sa det. ” Stine.. Når er han død. Han har tatt livet sitt“. Jeg hadde en brå reaksjon, tror jeg slo pappa så vidt i magen. Jeg lagde en reaksjon som jeg ikke mente. Jeg gikk inn til bestemor og lo. Jeg fikk beskjed om at man ikke skulle le når slikt hadde skjedd, men sannheten var at det var det eneste jeg følte for der og da. Det er en ting som er litt viktig å få med, og det er at jeg på en eller annen måte var glad i denne mannen. Han hadde noen sider som faktisk var bra. Pappa kjørte meg til mormor, der hvor mamma var. Der var de samlet, stemingen var ikke god. Det hadde vært bråk hjemme. Mamma hadde løpt over til naboen og mannen hun elsket stod på verandaen og skrek ” du skal faen skjæra få det som du vil”. Det var hans siste ord til kvinnen han hadde levd med i nesten 10 år. Han prøvde å kontakte mamma etter hun dro til mormor, men mamma hadde bestemt seg for å ikke ta telefonen. En av hans kamerater hadde der i mot plukket opp mobilen. Samtalen hadde vært kort, han hadde gitt beskjed om hva han skulle få om han ble borte. Han ble bekymret og kontaktet mamma og politi. Jeg husker vi kunne se helikopteret fra mormors hus. Han hadde hengt seg inne i skogen bak huset vi bodde i. Vi dro opp i huset, på bordet lå det en lapp og forlovelsesringen oppå. I brevet var mange nevnt, men ikke meg.

Ikke en gang da han ble borte var redslen over. Nå var jeg redd for å gå på do, redd for å sove, jeg var redd for å se på skogen og jeg var redd for at han skulle komme tilbake. Jeg husker presten hadde spurt søsteren min om hvordan hun hadde det, han fikk et spontant svar:

– Hvis mamma dør, da skal jeg gråte.

Det synes jeg er sterke ord fra en jente på 6 år som nettopp har mistet pappaen sin.

 

                                                              

 

I dag er jeg ei jente på 26 år og har en sønn på snart 5 år. Jeg har en jobb som jeg trives godt i. Jeg har en samboer, en samboer som må takle mine enkelte spesielle sider som har kommet av traumer jeg ikke kan slippe, men som jeg eier. Jeg eier min historie, jeg eier min angst og redsel. Jeg har dager hvor det innhenter meg, men jeg vet hvordan jeg skal ta det imot. Jeg vet hvordan jeg skal holde ut, selvom noen dager kan være så harde at alt jeg kunne tenkt meg var å slippe. Jeg slipper ikke, for det er ikke et alternativ da jeg er en omsorgsperson som vil være der. Jeg har fått spørsmål angående mamma, som jeg anser som ofte kritiske spørsmål. Jeg har et forhold til mamma, selv om hun var en omsorgsperson som ikke klarte å dekke behovet et barn trengte. Hun er mammaen min, uansett. Jeg har ikke stått i mammas sko. Jeg har ikke levd under omstendigheter hvor jeg var redd for livet mitt til en hver tid. For alt jeg vet, så kanskje hun også ønsket at noen skulle gjøre noe.

I ettertiden av en barndom som dette har man gått mange runder med seg selv. Hvem er jeg, hva vil jeg, klarer jeg? Ofte står jeg ovenfor disse spørsmålene, og jeg svarer meg selv med at dette må gå, det finnes ingen annen løsning en at dette må gå. Jeg har ikke alternativet lengre. Jeg valgte å bli mor. Det er en sannsynlighet i at fortiden har gjort meg sterk, men det er ingen selvfølge.

Jeg oppfordrer deg/ dere som sitter med informasjon om at barn ikke har det bra til å tørre å gå ut av konforsonen og si ifra, selv om du synes det er ubehagelig. DU kan gjøre en forskjell!